Filosofen Lars Svendsen har nylig skrevet boka «Håpets filosofi», og vi har invitert ham til å snakke om boka, og om håp generelt.
Vi har utfordret ham til å relatere håp til et ikke-religiøst, humanistisk livssyn, ettersom håp her synes å være mindre sentralt enn i kristendommen, der tro, håp og kjærlighet er kardinaldyder.
Bør vi nære en viss skepsis til det å håpe, ut fra tanken om at rasjonalitet og vitenskapelighet gjør dette mindre viktig, og til og med litt suspekt? Eller er håp også for humanister noe helt essensielt som vi ikke kan være foruten?
